Identifisere, evaluere, håndtere og overvåke risikoer

Det er lett å lære teorier og metoder for hvordan vi skal anvende de i daglige situasjoner, men det er likevel noe helt annet når en blir vist hvordan de teoriene faktisk blir brukt «in real life». Lufthavndirektør for Flesland, Aslak Sverdrup, ga en veldig god innføring i hvordan vi kan anvende mye av det vi lærer teoretisk i en virkelig situasjon, med spesielt fokus på luftfartsindustrien.

Det var spesielt prosessen med hvordan risiko bør vurderes som var tankevekkende. Det er mye som er en «selvfølge» i vurderingssituasjoner, altså tankeprosesser og vurderinger vi gjør som en del av en automatisk prosess (for eksempel system 1-tenkning, som jeg har snakket om tidligere).

Den mest nyttige informasjonen, som jeg føler kan hjelpe meg i fremtidige jobbsituasjoner, er prosessen av håndering av en risikosituasjon. Først av alt vil jeg kartlegge potensielle risikoer som kan påvirke det strategiske målet som er satt i bedriften, altså identifisere de risikoene jeg står overfor. Deretter vil jeg evaluere sannsynlighetene og konsekvensene for hver av de risikoene og dermed fastsette risikofaktorene og –statusene. Etter å ha evaluert vil jeg ta kartlegge risikoreduserende tiltak som er mulig å gjennomføre for hver av risikoene. Sverdrup forklarte dette steget som «håndtering av risiko». Til slutt må jeg overvåke og gjennomgå risikoene. Dette kan jeg gjøre ved å beregne samlet risiko samtidig som jeg subjektivt vurderer den overordnede risikoen for målet.

Denne prosessen vil være nyttig å ha i tankene når jeg kommer i en beslutningssituasjon som omhandler risiko. Det vil være viktig å kunne faktisk identifisere risikoene og evaluere de riktig for å kunne håndtere de følgelig. Deretter vil overvåkningsprosessen kunne sørge for at de tiltakene som ble gjort faktisk har en innvirkning. 

Vi er ikke rasjonelle

 «Beslutningstaking vil si å utføre valg blant tilgjengelige alternativer, med intensjon om å oppnå en ønsket tilstand eller målsetting» - Hallgeir Sjåstad

Generelt finnes det to ulike teorier som beskriver hvordan mennesker tar beslutninger: normativ beslutningsteori (rasjonell aktør-paradigmet) og deskriptiv beslutningsteori (psykologisk aktrør-paradigmet).

Ifølge normativ beslutningsteori tar tar vi beslutninger ved å identifisere, selektere og anvende det alternativet som har høyest verdi (Utility = Σ (probability_i × value_i). Vi baserer beslutningen vår på logisk og systematisk analyse av den tilgjengelige informasjonen og velger deretter det alternativet som gir høyest nytte, altså vi nyttemaksimerer. Det er likevel mange antagelser som må være realisert, blant annet at mennesker har stabile preferanser, ubegrenset kognitiv kapasitet, har tilgang til komplett informasjon og ikke påvirkes av emosjoner.

Dette er en teori som (for meg) er vanskelig å stole på, fordi i virkeligheten så fungerer vi ikke på denne måten. En slik teori om beslutningstaking passer godt i eksempelvis økonomisk teori hvor vi trenger å forenkle mennesker og anta at de er egnet til å ta fullstendig rasjonelle beslutninger. I en ekte livssituasjon synes jeg likevel at en slik teori ikke kan forklare atferd eller beslutninger godt nok.

Ifølge deskriptiv beslutningsteori derimot, står ikke det rasjonelle mennesket i sentrum. Det introduserer en modell hvor vi tar beslutninger basert på det første alternativet som er «godt nok» for oss. I tillegg forklarer «to-prosess teorien» til Kahneman at vi har to ulike måter å tenke på:

 (1) Automatisk/System 1-tenkning, noe som er raskt, automatisk, basert på emosjoner, ubevisst, ofte fra intuisjon og magefølelse. Dette er den vanligste og raskeste tenkemåten, akkurat som om vi er på autopilot, slik jeg er nå. Jeg tenker ikke, jeg bare skriver, og (2) Kontrollert/System 2-tenkning. Denne type tenkning er mer langsom, anstrengende, rasjonel, kalkulerende og skrur seg på når det er en viktig beslutning vi skal ta heller enn vanlige dagligdagse beslutninger. 

Hvorfor har vi egentlig dette skillet mellom system 1 og system 2 tenkning? Jeg ville heller ha tatt gjennomtenkte, logiske og gode beslutninger enn å ta beslutninger impulsivt og automatisk. Problemet er at fra jeg står opp, til jeg legger meg så tar jeg så mange beslutninger at jeg rett og slett ikke har kapasitet til å ta alle de beslutningene med system 2-tenkning. Jeg er avhengig av å forenkle og kategorisere noe av informasjonen rundt meg slik at jeg ikke blir utslitt av hver eneste beslutning. Det viktigste jeg lærte fra denne teorien er at jeg må bli mer klar over hvilke situasjoner og beslutninger det er viktig å tenke nøye gjennom og dermed «slå på» system 2-tenkningen i de tilfellene.