Statistiske modeller eller menneskelige ekspertvurderinger?

Poenget med linsemodellen er at mennesker ikke har direkte kontakt med objekter og hendelser i verden utenfor sanseorganet. Vi kan bare observere indirekte gjennom en linse av informasjon som medierer mellom eksterne objekter og hvor vi kan oppleve dem indirekte gjennom en linse.

Når mennesker, til og med eksperter innenfor et felt, tar bedømmelser om sannsynligheter er det subjektive analyser som oftest er grunnlaget. En forskning av Robert Libby (Hastie & Dawes, 2010) viste at etter å ha spurt 43 bankansatte å predikere hvilke 30 av 60 bedrifter som ville gå konkurs innen 3 år, så hadde de 75% riktig. I motsetning klarte en regresjonsanalyse å predikere det samme med 82% nøyaktighet. I et slikt tilfelle vil det være lurere å stole på statistisk data for å ta valg om eksempelvis hvilke av de bedriftene bør få lån av banken enn å stole på ekspertvurderinger.

Selv om mye tyder på at statistiske modeller gjør bedre vurderinger og prediksjoner enn mennesker, er det likevel noen kvaliteter menneskelige eksperter har som statistiske modeller har vanskeligheter for å ta hensyn til. En psykolog som bruker tid med pasienter og bruker all informasjonen i terapitimene for å predikere og vurdere en pasients sinnstilstand vil kunne gjøre en mer helhetelig vurdering enn en statistisk modell. Den statistiske modellen vil bare plukke opp noen symptomer som kan tyde på en spesiell sinnstilstand, og ikke fange opp de ulike følelsesmessige situasjonene. Ekspertvurderinger i menneskelige relasjoner hvor følelser, sosiale relasjoner og psykiske tilstander er i fokus vil kunne være mer nøyaktige enn objektive, statistiske prediksjoner.