Ja, oppgaven var faktisk litt gøy.

Jeg får jo så dårlig betalt for å si noe jeg ikke tror på, så det må jo egentlig ha vært gøy? Dermed tror jeg kanskje litt på det likevel?

Kognitiv dissonans oppstår når noen sier eller gjør noe som er i strid med deres tidligere antagelser eller holdninger. Vi som mennesker har en sterk trang til å unngå kognitiv dissonans, og en måte å redusere kognitiv dissonans på er å begynne å tro på det vi sier, å rett og slett endre holdningene våre. Det er lettere å endre våre holdninger og antagelser til å passe situasjonen enn å sitte med en følelse av dissonans.

Dette kan best belyses med et eksperiment utført av Festinger & Carlsmith i 1959:

To grupper mennesker fikk i oppdrag å utføre den samme (veldig) kjedelige oppgaven. Etter å ha fullført oppgaven måtte de markedsføre den videre til andre som om det var en veldig underholdende og spennende oppgave. Den ene gruppen fikk $20 for å gjøre dette, mens den andre gruppen kun fikk $1. Dette eksperimentet viste at hvis en fikk høy betaling for å si noe en ikke trodde på så ville en rettferdiggjøre det med at det var på grunn av betalingen at en gjorde det. De som fikk lav betaling derimot kunne ikke begrunne at de sa det var en spennende oppgave med betalingen fordi den var så lav. Dette skapte kognitiv dissonans hos dem, noe som gjorde at de automatisk begynte å finne måter å begrunne dette på for å unngå dissonans. «Jeg får jo så dårlig betalt for å si noe jeg ikke tror på, så det må jo egentlig ha vært gøy? Dermed tror jeg kanskje litt på det likevel? Ja, oppgaven var faktisk litt gøy!»

VS.

Igjen synes jeg at dette er noe nytt og tankevekkende å lære om. Er vi virkelig så simple og så redde for å ha kognitiv dissonans at vi rett og slett kan bøye og tøye våre holdninger til å passe inn i visse situasjoner heller enn å ha litt følelse av ubehag? Jeg er helt sikker på at jeg har vært (og sikkert fortsatt er) et offer for dette. Det er jo ingen som ønsker å gå rundt med en dårlig følelse i magen av å ikke skjønne sammenhenger og lignende. Jeg skjønner det godt, men ønsker likevel å prøve å gjøre meg selv bevisst på dette i situasjoner hvor det kan oppstå. Mener jeg virkelig at dette var en kjekk oppgave? Eller må jeg bare mene det for at jeg skal ha det godt med meg selv?

Jump, Batman, jump!

10% i Norge er "villige til å ta store sjanser for å få det de ønsker ut av livet", og 34% er "delvis villig til å ta store sjanser for å få det de ønsker ut av livet". Hvorfor tar vi så lite sjanser i Norge? Med det støttenettverket vi har som er klar til å ta imot oss hvis vi skulle falle, hvorfor tør vi ikke å satse alt da?

Dette får meg til å tenke på filmen The Dark Knight Rises. I en scene  i filmen (se link under bilde) må Batman hoppe fra en stein til en annen ganske mange meter over bakken. Han har et sikkerhetstau knyttet rundt livet i tilfelle han faller. Han forsøker å hoppe og faller hver gang han prøver. Han skader seg hardt hver gang, men han dør ikke. Til slutt er det en som forteller Batman at grunnen til at han faller hver gang er fordi han ikke har noe å miste, at han vet at selv om han faller så vil tauen redde han. Han forteller videre at dersom Batman ønsker å klare hoppet så må han være redd for å miste noe og dermed satse alt.

(https://www.youtube.com/watch?v=KXxw-zXRqOs)

Teoretisk vises det at risikoanalyse består av tre komponenter hvor hver komponent er separat med ulik funksjon og oppgave; risikovurdering, risikohåndtering og risikokommunikasjon. Det er likevel viktig å merke at de også overlapper og har noen fellesområder. Selv om denne modellen i utgangspunktet er internasjonalt akseptert som modell for å standardisere matsikkerhet, så kan det også brukes på menneskers analyser av risikosituasjoner. Når vi står overfor en risikosituasjon, så kan alle disse tre komponentene spille en viktig rolle. 

Batman gjorde en vurdering av situasjonen for å se hva som kunne være farlig og hvilke type risiko han måtte ta. Han håndterte dermed risikosituasjonen ved å evaluere hvor stor risiko det faktisk var og hvilke andre alternativer han hadde. Til slutt spilte risikokommunikasjon en viktig rolle. Den mannen som ga Batman råd om å hoppe uten sikring var (for Batman) en pålitelig kilde, og den tillitten ga dermed det lille ekstra Batman trengte for å ta den store risikoen og hoppe uten sikkerhetstau. 

Hvorfor tar vi så lite sjanser i Norge? Til en viss grad kan denne modellen benyttes for å belyse den lave viljen til å ta risiko. Samtidig er det mange andre spørsmål jeg sitter igjen med. Har vi et for stramt sikkerhetstau rundt oss? Eller har vi det generelt så godt at det ikke er verdt å ta en risiko for å få det bedre? Er det fordi våre analyser av risikosituasjoner ikke gir godt nok grunnlag for oss til å ta dem? Eller rett og slett fordi risiko ikke er like akseptert vårt samfunn som i andre? 

Jeg har bursdag, så jeg er glad.

   The Network Model of Emotion

Bower satt i 1981 sammen et nettverksteori som omhandlet følelser og forbindelser mellom dem. Denne modellen viser at følelser er enheter eller ledd i et semantisk nettverk, med mange forbindelser til relaterte ideer, fysiologiske systemer, hendelser, og til muskel-og uttrykksfulle mønstre (kilde: http://www.psypress.co.uk/ek5/resources/pdf/chap18.pdf). Det som er interessant med denne modellen er at den antyder at dersom jeg er i godt humør (mood+), så vil det vekke andre følelser i meg som også inneholder positive assosiasjoner (happy) som deretter vil vekke enda flere positive assosiasjoner (satifsied). Hvis jeg derimot er i dårlig humør så vil det vekke følelser med negative assosiasjoner (unhappy) som deretter vil vekke andre negative assosiasjoner (depressive) osv.).

Grunnen til at jeg synes denne modellen er interessant er at vi ofte ikke er klare over de ulike forbindelsene hjernen vår gjør i ulike situasjoner. Jeg forbinder bursdagen min med noe positivt og blir glad av å tenke på det fordi jeg har gode opplevelser og assosiasjoner til den dagen. 

Hjernen min trigger da godt humør som deretter gir meg en lykkefølelse samtidig som jeg kanskje får litt vann i munnen da jeg tenker på god mat og kaker. Hjernen min setter sammen forbindelser mellom følelser, opplevelser og minner. Schwarz sin teori om affektiv påvirkning på informasjonsprosessering tilsier at følelsene gir informasjon om omgivelsene som da påvirker hvordan vi prosesserer informasjon og dermed også våre vurderinger. Hvis vi er triste og lei oss, kan det påvirke vår vurdering negativt. Dersom jeg hadde vært trist og hatt dårlige følelser på bursdagen min, ville jeg begynt å attribuere de negative følelsene til bursdagen min. Modellen til Schwarz viste at vi stort sett er i positiv stemning, og at når vi først har negativ stemning så utløser det lettere årsaksforklaringer og at det dermed er lettere å misattribuere negativ stemning. 

Dette er følelser og hendelser som føles så naturlig for meg som et menneske at jeg ikke alltid tenker logisk og klart gjennom mine følelser og de sammenhengene de oppstår i. Å være klar over at jeg har en naturlig evne og trang til å finne årsaksforklaringer kan føre til at jeg kanskje kan se på mine følelser og de eventuelle attribusjonene med et litt mer objektivt øye.