Jump, Batman, jump!

10% i Norge er "villige til å ta store sjanser for å få det de ønsker ut av livet", og 34% er "delvis villig til å ta store sjanser for å få det de ønsker ut av livet". Hvorfor tar vi så lite sjanser i Norge? Med det støttenettverket vi har som er klar til å ta imot oss hvis vi skulle falle, hvorfor tør vi ikke å satse alt da?

Dette får meg til å tenke på filmen The Dark Knight Rises. I en scene  i filmen (se link under bilde) må Batman hoppe fra en stein til en annen ganske mange meter over bakken. Han har et sikkerhetstau knyttet rundt livet i tilfelle han faller. Han forsøker å hoppe og faller hver gang han prøver. Han skader seg hardt hver gang, men han dør ikke. Til slutt er det en som forteller Batman at grunnen til at han faller hver gang er fordi han ikke har noe å miste, at han vet at selv om han faller så vil tauen redde han. Han forteller videre at dersom Batman ønsker å klare hoppet så må han være redd for å miste noe og dermed satse alt.

(https://www.youtube.com/watch?v=KXxw-zXRqOs)

Teoretisk vises det at risikoanalyse består av tre komponenter hvor hver komponent er separat med ulik funksjon og oppgave; risikovurdering, risikohåndtering og risikokommunikasjon. Det er likevel viktig å merke at de også overlapper og har noen fellesområder. Selv om denne modellen i utgangspunktet er internasjonalt akseptert som modell for å standardisere matsikkerhet, så kan det også brukes på menneskers analyser av risikosituasjoner. Når vi står overfor en risikosituasjon, så kan alle disse tre komponentene spille en viktig rolle. 

Batman gjorde en vurdering av situasjonen for å se hva som kunne være farlig og hvilke type risiko han måtte ta. Han håndterte dermed risikosituasjonen ved å evaluere hvor stor risiko det faktisk var og hvilke andre alternativer han hadde. Til slutt spilte risikokommunikasjon en viktig rolle. Den mannen som ga Batman råd om å hoppe uten sikring var (for Batman) en pålitelig kilde, og den tillitten ga dermed det lille ekstra Batman trengte for å ta den store risikoen og hoppe uten sikkerhetstau. 

Hvorfor tar vi så lite sjanser i Norge? Til en viss grad kan denne modellen benyttes for å belyse den lave viljen til å ta risiko. Samtidig er det mange andre spørsmål jeg sitter igjen med. Har vi et for stramt sikkerhetstau rundt oss? Eller har vi det generelt så godt at det ikke er verdt å ta en risiko for å få det bedre? Er det fordi våre analyser av risikosituasjoner ikke gir godt nok grunnlag for oss til å ta dem? Eller rett og slett fordi risiko ikke er like akseptert vårt samfunn som i andre?