Statistiske modeller eller menneskelige ekspertvurderinger?

Poenget med linsemodellen er at mennesker ikke har direkte kontakt med objekter og hendelser i verden utenfor sanseorganet. Vi kan bare observere indirekte gjennom en linse av informasjon som medierer mellom eksterne objekter og hvor vi kan oppleve dem indirekte gjennom en linse.

Når mennesker, til og med eksperter innenfor et felt, tar bedømmelser om sannsynligheter er det subjektive analyser som oftest er grunnlaget. En forskning av Robert Libby (Hastie & Dawes, 2010) viste at etter å ha spurt 43 bankansatte å predikere hvilke 30 av 60 bedrifter som ville gå konkurs innen 3 år, så hadde de 75% riktig. I motsetning klarte en regresjonsanalyse å predikere det samme med 82% nøyaktighet. I et slikt tilfelle vil det være lurere å stole på statistisk data for å ta valg om eksempelvis hvilke av de bedriftene bør få lån av banken enn å stole på ekspertvurderinger.

Selv om mye tyder på at statistiske modeller gjør bedre vurderinger og prediksjoner enn mennesker, er det likevel noen kvaliteter menneskelige eksperter har som statistiske modeller har vanskeligheter for å ta hensyn til. En psykolog som bruker tid med pasienter og bruker all informasjonen i terapitimene for å predikere og vurdere en pasients sinnstilstand vil kunne gjøre en mer helhetelig vurdering enn en statistisk modell. Den statistiske modellen vil bare plukke opp noen symptomer som kan tyde på en spesiell sinnstilstand, og ikke fange opp de ulike følelsesmessige situasjonene. Ekspertvurderinger i menneskelige relasjoner hvor følelser, sosiale relasjoner og psykiske tilstander er i fokus vil kunne være mer nøyaktige enn objektive, statistiske prediksjoner. 

Det kom mer enn 100 tilhørere, det var ingen ledige plasser.

Det er tre måter å beskrive usikkerhet på.

(1)   Vi kan beskrive sannsynligheter numerisk, altså i tall hvor det er basert på beregning eller på skjønnsmessige anslag.
(2)   Usikkerhetsintervaller er en annen måte vi kan beskrive sannsynlighet på. Dette tilsier at vi deler sannsynligheter ut fra «i verste fall» og «i beste fall» situasjoner. Disse intervallene kan variere fra ulike personer.
(3) I tillegg kan usikkerhet bli uttrykt verbalt, hvor vi bruker uttrykk som «det er små sjanser», «kanskje det skjer», «det er store sjanser» og «det er sikkert».

Det som kan være problematisk med disse ulike usikkerhetsvurderingene er at tallene ofte er større enn de bør være, intervallene er snevrere enn de bør være, mens verbaluttrykene ofte kan misforstås da de kan være basert på subjektive vurderinger. I praksis så er intervallene lite påvirket av sikkerhetsangivelser, men jo sikrere man blir bedt om å være, jo galere blir intervallene. Dette er fordi vi oppgir det intervallet vi antar i hodet, noe som oftest er for snevert. 

Det som er spennende med usikkerhetsvurdering er at måten vi fremlegger informasjonen på kan spille inn på hvordan vi oppfatter usikkerheten. Det kan best beskrives med et eksempel (tallene i parantes viser hva flest folk svarer):

Hva er en naturlig fortsettelse av setningen?

• Det kom mer enn 100 tilhørere
• Det var ingen ledige plasser (89%)
• Det var mange ledige plasser (11%)
• Det kom mindre enn 150 tilhørere
•  Det var ingen ledige plasser (1%)
•  Det var mange ledige plasser (99%)

Bedømmelser

En bedømmelse er en prosess hvor vi trekker konklusjoner basert på tilgjengelig kunnskap og empiri. Det er en prosess som omhandler skjønnmessig sammenligning mellom:

(1)  Et objekt og et eller flere andre objekter med hensyn på en egenskap. Dette kan eksempelvis være en sammenligning av to biler for å bedømme hvilken som er størst.

(2) Et objekt og en kategori, hvor bedømmelsen eksempelvis kan være å vurdere om en person er beruse

(3)  Et objekt og en skala. I dette tilfelle kan bedømmelsen eksempelvis være om hvilken terningkast en kosert skal få.

Bedømmelser av verdier uttrykker preferanser og reflekterer individuelle forskjeller. Dette tilsier at jeg kan bedømme en situasjon svært ulikt fra hvordan du bedømmer den. Det er også viktig å innse at selv om en serie bedømmelser er inkonsistente så kan de likevel ikke være «gale», fordi de er basert på individuelle erfaringer og premisser. Dermed kan jeg og du være uenige om hvordan vi vurderer en situasjon, men verken jeg eller du kan anklage hverandre for å ta feil. 

Identifisere, evaluere, håndtere og overvåke risikoer

Det er lett å lære teorier og metoder for hvordan vi skal anvende de i daglige situasjoner, men det er likevel noe helt annet når en blir vist hvordan de teoriene faktisk blir brukt «in real life». Lufthavndirektør for Flesland, Aslak Sverdrup, ga en veldig god innføring i hvordan vi kan anvende mye av det vi lærer teoretisk i en virkelig situasjon, med spesielt fokus på luftfartsindustrien.

Det var spesielt prosessen med hvordan risiko bør vurderes som var tankevekkende. Det er mye som er en «selvfølge» i vurderingssituasjoner, altså tankeprosesser og vurderinger vi gjør som en del av en automatisk prosess (for eksempel system 1-tenkning, som jeg har snakket om tidligere).

Den mest nyttige informasjonen, som jeg føler kan hjelpe meg i fremtidige jobbsituasjoner, er prosessen av håndering av en risikosituasjon. Først av alt vil jeg kartlegge potensielle risikoer som kan påvirke det strategiske målet som er satt i bedriften, altså identifisere de risikoene jeg står overfor. Deretter vil jeg evaluere sannsynlighetene og konsekvensene for hver av de risikoene og dermed fastsette risikofaktorene og –statusene. Etter å ha evaluert vil jeg ta kartlegge risikoreduserende tiltak som er mulig å gjennomføre for hver av risikoene. Sverdrup forklarte dette steget som «håndtering av risiko». Til slutt må jeg overvåke og gjennomgå risikoene. Dette kan jeg gjøre ved å beregne samlet risiko samtidig som jeg subjektivt vurderer den overordnede risikoen for målet.

Denne prosessen vil være nyttig å ha i tankene når jeg kommer i en beslutningssituasjon som omhandler risiko. Det vil være viktig å kunne faktisk identifisere risikoene og evaluere de riktig for å kunne håndtere de følgelig. Deretter vil overvåkningsprosessen kunne sørge for at de tiltakene som ble gjort faktisk har en innvirkning. 

Vi er ikke rasjonelle

 «Beslutningstaking vil si å utføre valg blant tilgjengelige alternativer, med intensjon om å oppnå en ønsket tilstand eller målsetting» - Hallgeir Sjåstad

Generelt finnes det to ulike teorier som beskriver hvordan mennesker tar beslutninger: normativ beslutningsteori (rasjonell aktør-paradigmet) og deskriptiv beslutningsteori (psykologisk aktrør-paradigmet).

Ifølge normativ beslutningsteori tar tar vi beslutninger ved å identifisere, selektere og anvende det alternativet som har høyest verdi (Utility = Σ (probability_i × value_i). Vi baserer beslutningen vår på logisk og systematisk analyse av den tilgjengelige informasjonen og velger deretter det alternativet som gir høyest nytte, altså vi nyttemaksimerer. Det er likevel mange antagelser som må være realisert, blant annet at mennesker har stabile preferanser, ubegrenset kognitiv kapasitet, har tilgang til komplett informasjon og ikke påvirkes av emosjoner.

Dette er en teori som (for meg) er vanskelig å stole på, fordi i virkeligheten så fungerer vi ikke på denne måten. En slik teori om beslutningstaking passer godt i eksempelvis økonomisk teori hvor vi trenger å forenkle mennesker og anta at de er egnet til å ta fullstendig rasjonelle beslutninger. I en ekte livssituasjon synes jeg likevel at en slik teori ikke kan forklare atferd eller beslutninger godt nok.

Ifølge deskriptiv beslutningsteori derimot, står ikke det rasjonelle mennesket i sentrum. Det introduserer en modell hvor vi tar beslutninger basert på det første alternativet som er «godt nok» for oss. I tillegg forklarer «to-prosess teorien» til Kahneman at vi har to ulike måter å tenke på:

 (1) Automatisk/System 1-tenkning, noe som er raskt, automatisk, basert på emosjoner, ubevisst, ofte fra intuisjon og magefølelse. Dette er den vanligste og raskeste tenkemåten, akkurat som om vi er på autopilot, slik jeg er nå. Jeg tenker ikke, jeg bare skriver, og (2) Kontrollert/System 2-tenkning. Denne type tenkning er mer langsom, anstrengende, rasjonel, kalkulerende og skrur seg på når det er en viktig beslutning vi skal ta heller enn vanlige dagligdagse beslutninger. 

Hvorfor har vi egentlig dette skillet mellom system 1 og system 2 tenkning? Jeg ville heller ha tatt gjennomtenkte, logiske og gode beslutninger enn å ta beslutninger impulsivt og automatisk. Problemet er at fra jeg står opp, til jeg legger meg så tar jeg så mange beslutninger at jeg rett og slett ikke har kapasitet til å ta alle de beslutningene med system 2-tenkning. Jeg er avhengig av å forenkle og kategorisere noe av informasjonen rundt meg slik at jeg ikke blir utslitt av hver eneste beslutning. Det viktigste jeg lærte fra denne teorien er at jeg må bli mer klar over hvilke situasjoner og beslutninger det er viktig å tenke nøye gjennom og dermed «slå på» system 2-tenkningen i de tilfellene. 

Ja, oppgaven var faktisk litt gøy.

Jeg får jo så dårlig betalt for å si noe jeg ikke tror på, så det må jo egentlig ha vært gøy? Dermed tror jeg kanskje litt på det likevel?

Kognitiv dissonans oppstår når noen sier eller gjør noe som er i strid med deres tidligere antagelser eller holdninger. Vi som mennesker har en sterk trang til å unngå kognitiv dissonans, og en måte å redusere kognitiv dissonans på er å begynne å tro på det vi sier, å rett og slett endre holdningene våre. Det er lettere å endre våre holdninger og antagelser til å passe situasjonen enn å sitte med en følelse av dissonans.

Dette kan best belyses med et eksperiment utført av Festinger & Carlsmith i 1959:

To grupper mennesker fikk i oppdrag å utføre den samme (veldig) kjedelige oppgaven. Etter å ha fullført oppgaven måtte de markedsføre den videre til andre som om det var en veldig underholdende og spennende oppgave. Den ene gruppen fikk $20 for å gjøre dette, mens den andre gruppen kun fikk $1. Dette eksperimentet viste at hvis en fikk høy betaling for å si noe en ikke trodde på så ville en rettferdiggjøre det med at det var på grunn av betalingen at en gjorde det. De som fikk lav betaling derimot kunne ikke begrunne at de sa det var en spennende oppgave med betalingen fordi den var så lav. Dette skapte kognitiv dissonans hos dem, noe som gjorde at de automatisk begynte å finne måter å begrunne dette på for å unngå dissonans. «Jeg får jo så dårlig betalt for å si noe jeg ikke tror på, så det må jo egentlig ha vært gøy? Dermed tror jeg kanskje litt på det likevel? Ja, oppgaven var faktisk litt gøy!»

VS.

Igjen synes jeg at dette er noe nytt og tankevekkende å lære om. Er vi virkelig så simple og så redde for å ha kognitiv dissonans at vi rett og slett kan bøye og tøye våre holdninger til å passe inn i visse situasjoner heller enn å ha litt følelse av ubehag? Jeg er helt sikker på at jeg har vært (og sikkert fortsatt er) et offer for dette. Det er jo ingen som ønsker å gå rundt med en dårlig følelse i magen av å ikke skjønne sammenhenger og lignende. Jeg skjønner det godt, men ønsker likevel å prøve å gjøre meg selv bevisst på dette i situasjoner hvor det kan oppstå. Mener jeg virkelig at dette var en kjekk oppgave? Eller må jeg bare mene det for at jeg skal ha det godt med meg selv?

Jump, Batman, jump!

10% i Norge er "villige til å ta store sjanser for å få det de ønsker ut av livet", og 34% er "delvis villig til å ta store sjanser for å få det de ønsker ut av livet". Hvorfor tar vi så lite sjanser i Norge? Med det støttenettverket vi har som er klar til å ta imot oss hvis vi skulle falle, hvorfor tør vi ikke å satse alt da?

Dette får meg til å tenke på filmen The Dark Knight Rises. I en scene  i filmen (se link under bilde) må Batman hoppe fra en stein til en annen ganske mange meter over bakken. Han har et sikkerhetstau knyttet rundt livet i tilfelle han faller. Han forsøker å hoppe og faller hver gang han prøver. Han skader seg hardt hver gang, men han dør ikke. Til slutt er det en som forteller Batman at grunnen til at han faller hver gang er fordi han ikke har noe å miste, at han vet at selv om han faller så vil tauen redde han. Han forteller videre at dersom Batman ønsker å klare hoppet så må han være redd for å miste noe og dermed satse alt.

(https://www.youtube.com/watch?v=KXxw-zXRqOs)

Teoretisk vises det at risikoanalyse består av tre komponenter hvor hver komponent er separat med ulik funksjon og oppgave; risikovurdering, risikohåndtering og risikokommunikasjon. Det er likevel viktig å merke at de også overlapper og har noen fellesområder. Selv om denne modellen i utgangspunktet er internasjonalt akseptert som modell for å standardisere matsikkerhet, så kan det også brukes på menneskers analyser av risikosituasjoner. Når vi står overfor en risikosituasjon, så kan alle disse tre komponentene spille en viktig rolle. 

Batman gjorde en vurdering av situasjonen for å se hva som kunne være farlig og hvilke type risiko han måtte ta. Han håndterte dermed risikosituasjonen ved å evaluere hvor stor risiko det faktisk var og hvilke andre alternativer han hadde. Til slutt spilte risikokommunikasjon en viktig rolle. Den mannen som ga Batman råd om å hoppe uten sikring var (for Batman) en pålitelig kilde, og den tillitten ga dermed det lille ekstra Batman trengte for å ta den store risikoen og hoppe uten sikkerhetstau. 

Hvorfor tar vi så lite sjanser i Norge? Til en viss grad kan denne modellen benyttes for å belyse den lave viljen til å ta risiko. Samtidig er det mange andre spørsmål jeg sitter igjen med. Har vi et for stramt sikkerhetstau rundt oss? Eller har vi det generelt så godt at det ikke er verdt å ta en risiko for å få det bedre? Er det fordi våre analyser av risikosituasjoner ikke gir godt nok grunnlag for oss til å ta dem? Eller rett og slett fordi risiko ikke er like akseptert vårt samfunn som i andre?